MED RETT TIL Å KVELE

Willy Pedersen bekymrer seg for røykernes rettigheter i yrkeslivet i Aftenposten (10.februar 2012). Pedersens stilling (professor i sosiologi, og forøvrig en ivrig debattant i avisspaltene) tatt i betraktning, er jeg ikke synderlig imponert over resonnementsevnen: Pedersen later til å tro, med paralleller til alkohol– og kostholdsskader, at det er sannsynligheten for dødelighet som gjør at organisasjoner og andre vegrer seg for å ansette røykere. Det er mulig det ligger også slike argumenter bak – men det mest opplagte er jo at det ikke er mulig å unngå at røyk har direkte påvirkning på omgivelsene.

Min tilgjengelighet i det offentlige rom, tildels i det private, er aktivt begrenset av at andre ser det som en rettighet å røyke. Tilsvarende gjelder verken for alkoholbruk eller matinntak. Å hevde at dette er et spørsmål om rettigheter for de som faktisk påfører andre skade, er bare søkt. Det blir ikke bedre av at det kommer fra en professor som muligens har forstand til å begrense sin tobakksbruk til passende steder selv – det er nok av andre som støtter seg på og bruker Pedersens holdninger til å røyke til langt større skade for sine omgivelser. Prøv som allergiker å passere døråpningene til f.eks. Bergens kjøpesentre, Pedersen.